St. Lucia – Venezuela

 

St. Lucia fekk vi høyre rop etter oss: ”welcome to paradise,” dei lokale var tydeligvis stolte over øya si, og det hadde dei grunn til.  Øya hadde mykje å by på med flotte strender, regnskog, fossefall, levande vulkan, vulkanoppvarma kulper i ”jungelen,” alle slags frukter og grønnsaker, fjelltopper, fisk og hummer lett tilgjengelig, sukkerplantasjer, m.m. Dei lokale var svært imøtekomande og blide.  Engelsk var hovedspråket.  Dei fleste husa vi såg var svært så enkle og små.  Kriminaliteten var høg så vi tok forholdsregler for dette.  Aldersgrense for å ta bilsertifikat var 16, men ingen hadde høyrt om aldersgrense for alkohol av dei vi spurde.  Dessverre var tilbudet om å kjøpe ”gras” (røyk) lett og det fekk især Sondre oppleve mange gonger på øyane vi besøkte.

Landet har skifta herredømme 14 gonger, sju gonger fransk og sju gonger engelsk, og begge har prøvd å få overført mest mulig av sin kultur.  I dag er St. Lucia et eget land, men under engelsk velferdsordning.  Slik at den engelske dronninga er øverste sjef og deretter ”guvernørinna” på St. Lucia.  Vi fekk vera med å feire nasjonaldagen deira 13.des., St. Luciadagen.

       

 

         

 

 

 

Stemninga blant ARC-kryssarane var meir avslappa no enn i Las Palmas, vi alle nytte det sosiale liv, restaurantbesøk, strender og turutflukter.  Jack sin store drøm var å få leiga seg ein katamaran.  Rune sin drøm var å få nypolert båt.

  

 

 

Sondre og Jack reiste på sykkeltur ein dag medan Rune og Idunn tok samme utflukt ein annan dag.   Då var Jack og Sondre barnepassarer for jentene.  Det bar først av gårde på ein to timars kjøretur rundt halve øya (som er 5 mil lang og 2 mil brei).  Deretter var det inn i tjukkaste regnskogen med bambus og andre ville vekster. 

Vi sykla så gjørma spruta inn mot eit herlig fossefall.  Vi var ikkje lenge om å kasta klærna og kjøla oss ned og få ”massasje” under fossefallet.  På turen nedover til sivilisasjonen stoppa guidane ved kvar interessante plante og dyr: gecco (firfirsle), fuglar, papaya og mangotrær, ananasbusker, banan og kalabastrær, sistnevnte er St. Lucia sitt nasjonaltre.  Elles sykla vi forbi trær fulle av appelsiner, grapefrukt, lime og sitroner.

Medan mor og far var på denne utflukten tok Jack og Sondre Hedda og Marita med på julefest i ARCs regi og ikkje nok med det, men disse fantastiske ”onklane” tok også dei tre jentene på s\y ”Hurra” med seg.  Meny og aktivitet der var hamburger og is, skattejakt og bading i bassenget.  Gradene ligg tett oppunder 30 så det er godt å få kjøle seg sjølv om ein er på julefest.

 

 

 

 

 

Lørdag 17. desember er siste dagen for ARC og det gjenstår premieutdeling for utallige oppfinnsomme ideer, for eksempel minste barn på overfart, yngste og eldste kaptein, deltatt flest gonger, fiskekonkurranse i tillegg til først i mål.  Hedda og Marita fekk medalje for ”barn kryssa Atlanteren”, men Blue Marlin vart nummer 69 utav 165 i sin klasse og det er vi kjempefornøgde med.  Vi trudde vi hadde god sjanse på fiskekonkurransen, men han som vann hadde fått ein blue marlin på 75kg (våras vog 15kg og var 1,7m lang).  Midt under premieutdelingen dukka onkel Sjur opp, og dermed er vi klare for å reise videre neste dag.

 

Vi seglar sydover på St. Lucia til ei idyllisk bukt med tett palmeskog rundt på strendene, Marigot Bay, og med klart vatn til å snorkle i nyter vi kvelds og -morgenbadet rundt båten.  Sjur og Sondre klarer å få med seg ein joggetur på land før vi kaster loss og seglar til Piton ved byen Soufriere på St. LuciaPiton heiter landets to fjelltopper som rager omtrent vannrett opp frå strandkanten, disse to stolthetane er begge på ca 850meter og likner mykje på Rosendals landemerke, Malmangernuten.  Det gode lokale ølet heiter Piton og flagget har også symbol for disse to toppane.  Vi legg oss midt i mellom disse to fjella.  Det er nasjonalpark så hverken fisking eller ankring er tillatt, så vi ligg på bøye.  Fiskelivet rundt båten var fantastisk, fiskane var i alle slags fargar, fasongar og størrelsar.  Vi fann våras første konkylieskjell her.

Utfordringen låg klar, Pitonbestigast! Med kun tillatelse av ein lokal guide kan vi gå på toppen (så var det å krangle oss til ein fornuftig pris.).  Jack meldte seg frivillig til å passe jentene medan vi fire andre sammen med Harald og Jan frå s\y ”Mia” frå Haugesund klatra rett og slett loddrett til fjells.  ”Rastaguiden” vår måtte fleire gonger ha påfyll av ”gras.”  Vi måtte bruke alle fire ”føttene” både opp og ned dvs. ned igjen måtte den femte nødbremsen settes i gir stadig vekk.  Fleire plasser måtte vi dra oss opp steile berg med tau.  Belønninga var fantastisk, opplevelsen av å stå på toppen var ubeskrivelig, vi såg båtane våras låg rett under oss.

  

     

  

  Dette måtte feirast (at formen var så bra endå…!) at vi rodde inn til den lokale restauranten som låg på stranda om kvelden.  Her vart vi påminna at det snart var jul då dei lokale songjulesongar.

Øya Bequia (ca 5000 fastbuande) som høyrer til Grenadinene var målet for julefeiringa og dit kom vi samtidig med Fatuhiva og Mia den 21.desember.  Admirality Bay var ei kjempebukt som var ypperlig for fleire hundre båtar på svai.  Vi kom oss i land med gummibåten for å kikke.  ”Byen” var ei lita gate med nokre fargerike butikkar, i tillegg boder der dei lokale selte smykker, skjell, t-skjorter, frukt og grønnsaker, heimelaga juice, syltetøy og brød m.m.

Alle var blide og ville at vi skulle kjøpe deira vare.  Matvarer, frukt og grønt var svært dyrt, prisane låg langt over norske prisar, og utvalget var dårlig, grunna alt må importerast (dyrka ingen ting her).

Endeleg traff vi igjen våras gode seglervenner som Agape, Babette, Bonanza m.fl.

Jula var spesiell, under frukosten kom ein gummibåt med to norske julenissar og delte ut pepperkaker.

  

 

  

  Juletradisjonen er at norske Mariann som havarerte her med sin seglbåt for ca 20 år sidan inviterer skandinaviske jordomseglararjulegøgg og pepperkaker midt på dagen.  I hyggelig lag og steikjande varme fekk vi oppleve dette som vi tidlegare har lese om i andres jordomseglarbøker.  Julekvelden samlast samme gjengen på stranda (ca 100stk), vi var ein livlig forsamling som kosa oss med dei lokales spesialiteter frå grillen.  Litt av ein høgtidelig julemiddag under palmetrærna!  Latteren satt laust hos Eli og Idunn då julemiddagen vart inntatt liggande på magen på stranda og mennene deira mette og fornøgde rulla seg rundt på ryggen og inntok middagsluren på konenes mjuke bakdel.

Julepresanger var vel ikkje det vi voksne var så opptatt av, men Marita og Hedda var svært spente, og jammen vart det ”jul” på dei, farmor hadde sendt med onkel Jack store vevar og garn og gledeshyla høyrdes over heile bukta, onkel Sjur hadde også ein fantastisk overraskelse, Ivo Caprino sine samlede DVD-filmer, kjempekjekt.

  

 

  

1.juledag laga vi til skikkelig julemiddag i Blue Marlin.  Sjur hadde med pinnekjøtt og tyttebærsyltetøy, og marsipangris og spekeskinke (til julegrauten).

Ein dag reiste Sondre, Sjur og Idunn på dykketur, det var mykje flott å sjå av liv og fargar, vi såg for eksempel hummer, krabber, sjøanemoner, koral, ca ein meter lang redsnapper, morene, havhester i tillegg til mange flotte akvariefiskar.  Dette var Sondre sitt første dykk med eget utstyr som han kjøpte på Madeira.

Medan Sjur var på besøk vart det piska liv i leiren, Sondre vart med på joggeturar, sykkelturar, beach volleyball, svømmeturar, fjellturar, palmetreklatring, diskotek m.m. 

Ein dag onkel Jack tok Hedda og Marita med på stranda vart Hedda stygt brent av ei brennmanet, heldigvis tok lokale folk aksjon og gav henne medisin til innvortes og utvortes bruk.  Av dette lærte vi at vi må alltid vera beredt (fortsatt etter vel ein mnd har ho merker etter trådane på huden).

Onkel Jack tok farvel på Bequia etter seks gode veker med oss, det var god hjelp å vera fire vaksne å dela vaktene med over Atlanteren.

 

 

 

Gjenværende besetning på seks tok den gamle ”Rennesøyferja” over til naboøya St. Vincent til hovedstaden Kingstown.  I denne byen låg tre utrangerte ferjer frå Stavangerke.  Skilta om bord stod fortsatt på norsk:” røking forbudt,” ”nødutgang,” ”evakueringsplan” etc.  Så her skulle Egil Nylund fått sett sine gamle ferjer med nye ”rastafargar” og reklame for papegøyeturar.  Kingstown bar preg av gammalt, fattigslig og skittent, og det virka som svært mange gjekk rundt i djup rus.  Men som tilskuar er det spennende å sjå på det ytre.  Heile Karibien er prega med spreke rastafargar, på klærna, hodeplagg, husa, tom trillbårene, og så forgudar dei Bob Marley, så rastamusikken høyres på alle kantar

  

 

Det er på tide å reise frå Bequia, så 29. desember seglar vi sydover til nokre små ubefolka øyar som dannar Tobago Cays.  Rundt disse fire små øyane er det eit korallrev som dannar ein kjempehestesko (demper bølgene) så det var fint å ligge på svai inni denne hesteskoen.  Vi klatra opp til høgaste punktet på den største øya og får ein enorm utsikt over området, vi treffer kun iguanere og skilpadder som fastbuande.  Vatnet er så klart under båten at vi kan observere alt liv i dette turkisgrønne vatnet, for eksempel nysgjerrige havskilpadder og fiskar og konkyliar.  Strendene er kvite og vakre med palmetrær fulle med kokosnøtter hengande over stranda.

 

 

Det blir ca ti norske båtar som samlast her for å feire nyttår.  Midt på dagen hadde vi risengrynsgraut (og middagslur) sammen med Aapegjengen under eit tre på stranda.  Etter fleire mislykka forsøk på å plukke hummer sjølv måtte vi kjøpe av ein fisker til nyttårsmiddagen.  Sjur tilbereda ein herlig hummarmiddag på båten før ungdomane samlast på stranda til meir sosialt lag. 

 

 

     

 

 

Men kraftig vind og regn gjorde at småbarnsfamilien vart værande igjen i båten.  1. Nyttårsdag fortsatte vinden.  Alle på Blue Marlin var på stranda då det plutselig kom ein squal med opptil 45 knops vind, og vi ser båten dreggar og farer mot land.  Det samme gjorde båten både framom og bakom oss (Agape).  Med besetning som handla raskt gjekk det bra, også fordi vi heilgarderer oss og har to anker uti når vi ligg på svai.  Denne kraftige vinden fortsatte i kuler så vi delte på ”ankringsvakt” i cockpiten neste natta.

 

Med ein liten dagstur ankom vi Union Island.  På denne øya var det to små tettsteder og vi la oss for anker utafor Clifton.  Som på Tobago Cays var her også ein kjempehesetesko av korall som stoppa bølgjene.  Denne vesle plassen hadde nokre små matbutikker elles var det mange små barer og restauranter.  Husa var fargerike som i eit eventyrland (for eksempel rosa, lilla, turkise, blå, lysgrønne, oransje).  Her var det tom ein liten flyplass som låg omtrent på stranda.  Sjur fekk ordna seg billett heim her i frå, men først måtte vi nyta nokre solrike dagar til med han. 

Palm Island var ei lita privat øy som låg to nautiske mil frå Union Island.  S\y Hurra tok besetningen frå tre norske båter med seg ut til øya og vi kosa oss heile dagen på denne vakre øya (som bar navnet med rette) med beach volleyball som s\y Animara hadde med seg utstyr til og med sandslottsbygging for dei minste. 

  

 

  

Dette var siste dagen for Sjur, og på kvelden gjekk vi på restaurant og bestilte den lokale spesialiteten konkyliestuing (ikkje så ille).  Det vart tomt og trist etter besøket hadde reist, men meir utforskning ventar og vi heiser segl samme dag ilag med Agape.  No har vi tatt avgjerelsen: Stillehavet roper på oss! Og vi bestemmer oss for å gå mot Venezuela.  Vinden er så laber at vi ser vi klarer ikkje å nå målet Los Testigos før det blir mørkt neste dag så vi går inn i havna St. George på Grenada i 02-tida på natta og legg oss for å sove.  S\y Riga Balsam frå Bergen vil slå følge med oss og tar samme rute. Kapteinen Helge har med seg Rannveig for ein kortare periode, og neste dag legg vi tre norske båtane ut på ca eit døgns reise til Los Testigos.  Med jevn fin vind kjem vi fram akkurat då det blir lyst neste morgonErfaringane er at fisken pleier å bite i grålysingen, og denne morgonen dreg vi inn ein fisk med ein fryktelig tannkjeft, barracuda på ca 1m.