St. Lucia – Venezuela
På St. Lucia
fekk vi høyre rop etter oss: ”welcome to paradise,” dei lokale var
tydeligvis stolte over øya si, og det hadde dei grunn
til. Øya hadde mykje å by på med flotte
strender, regnskog, fossefall, levande vulkan,
vulkanoppvarma kulper i ”jungelen,” alle slags frukter og grønnsaker,
fjelltopper, fisk og hummer lett tilgjengelig, sukkerplantasjer, m.m. Dei lokale var svært imøtekomande
og blide. Engelsk var hovedspråket. Dei
fleste husa vi såg var svært så enkle og små. Kriminaliteten var høg så
vi tok forholdsregler for dette. Aldersgrense for å ta bilsertifikat var
16, men ingen hadde høyrt om aldersgrense for alkohol
av dei vi spurde.
Dessverre var tilbudet om å kjøpe ”gras” (røyk) lett og det fekk især Sondre
oppleve mange gonger på øyane vi besøkte.
Landet har skifta
herredømme 14 gonger, sju gonger fransk og sju gonger engelsk, og begge har
prøvd å få overført mest mulig av sin kultur. I dag er St. Lucia et eget
land, men under engelsk velferdsordning. Slik at den engelske dronninga
er øverste sjef og deretter ”guvernørinna” på St.
Lucia. Vi fekk vera med å feire nasjonaldagen deira 13.des., St. Luciadagen.
Stemninga blant ARC-kryssarane var meir avslappa no enn i Las Palmas, vi alle
nytte det sosiale liv, restaurantbesøk, strender og turutflukter. Jack
sin store drøm var å få leiga seg ein
katamaran. Rune sin drøm var å få nypolert båt.
Sondre og Jack
reiste på sykkeltur ein dag medan
Rune og Idunn tok samme utflukt ein annan dag. Då var Jack og Sondre barnepassarer for jentene. Det bar først av gårde på ein to timars kjøretur rundt
halve øya (som er 5 mil lang og 2 mil brei). Deretter var det inn i tjukkaste regnskogen med bambus og andre ville vekster.
Vi sykla så
gjørma spruta inn mot eit herlig fossefall. Vi
var ikkje lenge om å kasta klærna og kjøla oss ned og få
”massasje” under fossefallet. På turen nedover til sivilisasjonen stoppa guidane ved kvar interessante plante og dyr: gecco (firfirsle), fuglar, papaya
og mangotrær, ananasbusker, banan og kalabastrær,
sistnevnte er St. Lucia sitt nasjonaltre. Elles
sykla vi forbi trær fulle av appelsiner, grapefrukt, lime og sitroner.
Medan mor og far var på denne utflukten tok Jack og Sondre Hedda og
Marita med på julefest i ARCs regi og ikkje nok med det, men disse fantastiske ”onklane” tok også dei tre jentene
på s\y ”Hurra” med seg. Meny og aktivitet der
var hamburger og is, skattejakt og bading i bassenget. Gradene ligg tett
oppunder 30 så det er godt å få kjøle seg sjølv om ein er på julefest.
Lørdag 17.
desember er siste dagen for ARC og det gjenstår
premieutdeling for utallige oppfinnsomme ideer, for eksempel minste barn på
overfart, yngste og eldste kaptein, deltatt flest gonger, fiskekonkurranse i
tillegg til først i mål. Hedda og Marita fekk medalje for ”barn kryssa
Atlanteren”, men Blue Marlin vart nummer 69 utav 165
i sin klasse og det er vi kjempefornøgde med. Vi trudde vi hadde god
sjanse på fiskekonkurransen, men han som vann hadde fått ein
blue marlin på 75kg (våras vog 15kg og var 1,7m lang). Midt under
premieutdelingen dukka onkel Sjur opp, og dermed er vi klare for å reise videre
neste dag.
Vi seglar sydover på St. Lucia til ei idyllisk bukt med tett
palmeskog rundt på strendene, Marigot Bay,
og med klart vatn til å snorkle i nyter vi kvelds og -morgenbadet rundt
båten. Sjur og Sondre klarer å få med seg ein
joggetur på land før vi kaster loss og seglar til Piton ved byen Soufriere
på St. Lucia. Piton heiter
landets to fjelltopper som rager omtrent vannrett opp frå strandkanten, disse
to stolthetane er begge på ca 850meter og likner mykje på Rosendals landemerke, Malmangernuten.
Det gode lokale ølet heiter Piton
og flagget har også symbol for disse to toppane.
Vi legg oss midt i mellom disse to fjella. Det er nasjonalpark så hverken fisking eller ankring er
tillatt, så vi ligg på bøye. Fiskelivet rundt
båten var fantastisk, fiskane var i alle slags fargar, fasongar og størrelsar. Vi fann våras
første konkylieskjell her.
Utfordringen låg
klar, Piton må bestigast!
Med kun tillatelse av ein lokal guide kan vi gå på
toppen (så var det å krangle oss til ein fornuftig
pris.). Jack meldte seg frivillig til å passe jentene medan
vi fire andre sammen med Harald og Jan frå s\y ”Mia”
frå Haugesund klatra rett og slett loddrett til fjells. ”Rastaguiden” vår måtte fleire
gonger ha påfyll av ”gras.” Vi måtte bruke alle fire ”føttene” både opp
og ned dvs. ned igjen måtte den femte nødbremsen settes i gir stadig
vekk. Fleire plasser måtte vi dra oss opp
steile berg med tau. Belønninga var fantastisk, opplevelsen av å stå på
toppen var ubeskrivelig, vi såg båtane våras låg rett under oss.
Dette
måtte feirast (at formen var så bra endå…!) at vi rodde inn til den lokale restauranten som låg
på stranda om kvelden. Her vart vi påminna at det snart var jul då dei lokale song på julesongar.
Øya Bequia (ca 5000 fastbuande)
som høyrer til Grenadinene var målet for julefeiringa
og dit kom vi samtidig med Fatuhiva og Mia den 21.desember.
Admirality Bay var ei kjempebukt som
var ypperlig for fleire hundre båtar
på svai. Vi kom oss i land med gummibåten for å kikke. ”Byen” var
ei lita gate med nokre fargerike butikkar,
i tillegg boder der dei lokale selte smykker, skjell,
t-skjorter, frukt og grønnsaker, heimelaga juice, syltetøy og brød m.m.
Alle var blide og
ville at vi skulle kjøpe deira vare. Matvarer,
frukt og grønt var svært dyrt, prisane låg langt over
norske prisar, og utvalget var dårlig, grunna alt må importerast (dyrka ingen ting her).
Endeleg traff vi igjen våras gode
seglervenner som Agape, Babette, Bonanza
m.fl.
Jula var
spesiell, under frukosten kom ein
gummibåt med to norske julenissar og delte ut
pepperkaker.
Juletradisjonen er at norske Mariann som havarerte her med sin seglbåt for ca
20 år sidan inviterer skandinaviske jordomseglarar på julegøgg og
pepperkaker midt på dagen. I hyggelig lag og steikjande
varme fekk vi oppleve dette som vi tidlegare har lese
om i andres jordomseglarbøker. Julekvelden
samlast samme gjengen på stranda (ca 100stk), vi var ein
livlig forsamling som kosa oss med dei lokales
spesialiteter frå grillen. Litt av ein
høgtidelig julemiddag under palmetrærna!
Latteren satt laust hos Eli og Idunn då julemiddagen vart inntatt liggande på magen på stranda og mennene deira
mette og fornøgde rulla seg rundt på ryggen og inntok middagsluren på konenes
mjuke bakdel.
Julepresanger var
vel ikkje det vi voksne var så opptatt av, men Marita
og Hedda var svært spente, og jammen vart det ”jul” på dei,
farmor hadde sendt med onkel Jack store vevar og garn
og gledeshyla høyrdes over
heile bukta, onkel Sjur hadde også ein fantastisk
overraskelse, Ivo Caprino sine samlede DVD-filmer,
kjempekjekt.
1.juledag laga vi
til skikkelig julemiddag i Blue Marlin. Sjur
hadde med pinnekjøtt og tyttebærsyltetøy, og marsipangris og spekeskinke (til
julegrauten).
Ein dag reiste Sondre, Sjur og Idunn på dykketur, det var mykje flott å sjå av liv og fargar,
vi såg for eksempel hummer, krabber, sjøanemoner, koral, ca ein
meter lang redsnapper, morene, havhester i tillegg
til mange flotte akvariefiskar. Dette var
Sondre sitt første dykk med eget utstyr som han kjøpte på Madeira.
Medan Sjur var på besøk vart det piska liv i leiren, Sondre vart med på joggeturar, sykkelturar, beach volleyball, svømmeturar, fjellturar, palmetreklatring, diskotek m.m.
Ein dag onkel Jack tok Hedda og Marita med på stranda vart Hedda stygt
brent av ei brennmanet, heldigvis tok lokale folk aksjon og gav henne medisin
til innvortes og utvortes bruk. Av dette lærte vi at vi må alltid vera beredt (fortsatt etter vel ein
mnd har ho merker etter trådane på huden).
Onkel Jack tok
farvel på Bequia etter seks gode veker med oss, det
var god hjelp å vera fire vaksne
å dela vaktene med over Atlanteren.
Gjenværende
besetning på seks tok den gamle ”Rennesøyferja” over
til naboøya St. Vincent til hovedstaden Kingstown. I denne byen låg tre
utrangerte ferjer frå Stavangerke. Skilta om
bord stod fortsatt på norsk:” røking forbudt,” ”nødutgang,” ”evakueringsplan”
etc. Så her skulle Egil Nylund fått sett sine
gamle ferjer med nye ”rastafargar” og reklame for papegøyeturar. Kingstown bar preg av gammalt,
fattigslig og skittent, og det virka som svært mange gjekk rundt i djup
rus. Men som tilskuar er det spennende å sjå på
det ytre. Heile Karibien er prega med spreke rastafargar, på klærna,
hodeplagg, husa, tom trillbårene, og så forgudar dei Bob Marley, så rastamusikken høyres
på alle kantar.
Det er på tide å
reise frå Bequia, så 29. desember seglar
vi sydover til nokre små ubefolka øyar
som dannar Tobago Cays.
Rundt disse fire små øyane er det eit
korallrev som dannar ein
kjempehestesko (demper bølgene) så det var fint å ligge på svai inni denne
hesteskoen. Vi klatra opp til høgaste punktet
på den største øya og får ein enorm utsikt over
området, vi treffer kun iguanere og skilpadder som fastbuande. Vatnet er så klart under båten at vi kan
observere alt liv i dette turkisgrønne vatnet, for eksempel nysgjerrige
havskilpadder og fiskar og konkyliar.
Strendene er kvite og vakre med palmetrær fulle med kokosnøtter hengande over stranda.
Det blir ca ti
norske båtar som samlast her for å feire
nyttår. Midt på dagen hadde vi risengrynsgraut (og middagslur) sammen med
Aapegjengen under eit tre
på stranda. Etter fleire mislykka forsøk på å
plukke hummer sjølv måtte vi kjøpe av ein fisker til nyttårsmiddagen. Sjur tilbereda ein herlig hummarmiddag på båten
før ungdomane samlast på stranda til meir sosialt lag.
Men kraftig vind
og regn gjorde at småbarnsfamilien vart værande igjen
i båten. 1. Nyttårsdag fortsatte vinden. Alle på Blue Marlin var på stranda då det plutselig kom ein squal med opptil 45 knops
vind, og vi ser båten dreggar og farer mot
land. Det samme gjorde båten både framom og bakom oss (Agape). Med
besetning som handla raskt gjekk det bra, også fordi vi heilgarderer oss og har
to anker uti når vi ligg på svai. Denne kraftige vinden fortsatte i kuler
så vi delte på ”ankringsvakt” i cockpiten neste natta.
Med ein liten dagstur ankom vi Union Island. På
denne øya var det to små tettsteder og vi la oss for anker utafor Clifton. Som på Tobago Cays
var her også ein kjempehesetesko
av korall som stoppa bølgjene. Denne vesle plassen hadde nokre små matbutikker elles var det mange små barer og
restauranter. Husa var fargerike som i eit
eventyrland (for eksempel rosa, lilla, turkise, blå, lysgrønne, oransje).
Her var det tom ein liten flyplass som låg omtrent på
stranda. Sjur fekk ordna seg billett heim her i frå, men først måtte vi nyta nokre solrike dagar til med han.
Palm Island var ei lita privat øy som låg to
nautiske mil frå Union Island. S\y Hurra tok
besetningen frå tre norske båter med seg ut til øya og vi kosa oss heile dagen
på denne vakre øya (som bar navnet med rette) med beach
volleyball som s\y Animara
hadde med seg utstyr til og med sandslottsbygging for dei
minste.
Dette var siste
dagen for Sjur, og på kvelden gjekk vi på restaurant og bestilte den lokale
spesialiteten konkyliestuing (ikkje så ille).
Det vart tomt og trist etter besøket hadde reist, men meir
utforskning ventar og vi heiser segl samme dag ilag med Agape. No har vi tatt avgjerelsen:
Stillehavet roper på oss! Og vi bestemmer oss for å gå mot Venezuela.
Vinden er så laber at vi ser vi klarer ikkje å nå
målet Los Testigos før det blir mørkt neste dag så vi
går inn i havna St. George på Grenada i 02-tida på natta og legg oss for å
sove. S\y Riga Balsam frå Bergen vil slå følge
med oss og tar samme rute. Kapteinen Helge har med seg Rannveig
for ein kortare periode, og
neste dag legg vi tre norske båtane ut på ca eit døgns reise til Los Testigos.
Med jevn fin vind kjem vi fram akkurat då det blir lyst neste morgon. Erfaringane er at
fisken pleier å bite i grålysingen, og denne morgonen
dreg vi inn ein fisk med ein
fryktelig tannkjeft, barracuda på ca 1m.