GRAND CANARIA-KARIBIEN
I skrivende stund sitter vi og gynger på 15° og 54 minutter nord (Rosendal og Oslo ligger på ca 60 grader nord), og 42° vest og tørker svette. Vi er over halvveien mot Vest India. Det er allerede desember og vanskelig å forestille seg vinter og jul. Mange gode opplevingar har vi hatt sidan sist reisebrev frå Grand Canaria og her er fortsettelsen:
Vi låg på svai i Aguinegin frå 25.oktober til 1.november rett utafor Anfi Del Mar. Vi hadde det svært kjekt med studieveninna til Idunn, Anne Bye og mannen Yngve som var på ferie der. Vi er takknemlige for den gode nytta vi fekk av deira vaskemaskin, svømmebasseng, dusj, bil og import av havregryn til oss. Ein dag inviterte vi Anne og familien med på båttur og drog til ein sjarmerande liten plass, Porto Mogan, det er Grand Canarias svar på Venecia med små bruer og fargerike ”klatreblomar” som fletta husa sammen. Båthavna er som regel full så vi valgte å ligge på svai utafor havna og ro i land. Bading og snorkling fekk vi gjordt rundt båten medan vetle Tobias på snart 2 år kvilte middag.
I det vi køyrer forbi Puerto Rico på veg til Porto Mogan høyrer vi rop på ”Blue Marlin” på VHF-en, det er s\y Lille Blå frå Hommersåk. Familien Smith Solbakken hadde nett ankommet Puerto Rico og tok berre eit par rop ”uti det blå.” Ja, det var tilfeldig at vi høyrte det for vi har aldri VHF-en på når vi ligger i land eller ligger på svai. Vi visste om at dei også skulle på langtur og hadde eit kort treff i Stavanger før avreise. Men dei starta nesten ein måned etter oss, så det var vanskelig å avtale møteplass underveis. Familien har med Mia på 7 år og Åse på 14 år, så det var jo bare fullklaff for ”våras” tre barn ombord og få vera i lag med dei. Dei hadde då besøk av ein koselig familie frå Tananger som vi faktisk hadde truffet ved eit par anledninger før.
Vi avtalte med Lille Blå å reise sammen til San Sebastian på øya La Gomera, det var ei god dagsreise (80 sjømil), så vi starta kl.04.00 om morgenen og kom fram på kvelden. Mest heile seileetappen såg vi den meget flotte og majestetiske fjelltoppen Teide på Tenerife. I San Sebastian var det fullt i havna så vi vart liggande over eit døgn på nåde ved dieselbrygga. Det er mange som har La Gomera som siste oppholdsplass før dei seglar mot Cap Verde eller Vest India. Slik som t.d. s\y Babette som vi møtte igjen her, men drimot våras venner på
s\y Agape hadde allerede reist derifrå når vi kom dit. Dei ville først innom Gambiafloden før Cap Verde. Dette var igjen siste møteplass med våras seilervenner før vi forhåpentligvis samlast på ”andre sida” på Bequia og feirer jul sammen der.
La Gomera er lite påvirka av turismen, mange kjem på dagstur med ferje frå Tenerife. Ferja heiter det ikkje heilt ukjente navnet Fred Olsen og han har tom fått oppkalla ei gate i byen etter seg.
La Gomera hadde eit attraktivt landskap med djupe kløfter, ville fjell med laurbærskog innhylla i tåkedis, men få badestrender.
Ein dag Sondre og Åse tok seg av dei minste reiste vi med Marie og Geir på Lill Blå og Ørnulf og Shannon på Babette til fjells for å gå i den flotte nasjonalparken Garajonay. Jo høgare vi kom opp i fjellheimen jo tettare vart tåka, det striregna og vinden var sterk på toppen. Så vi køyrde heller til ein grøderik dal på andre sida av øya, Valle Gran Rey som betyr ”dalen til den store kongen.” Ved sjøen var det sol og varmt igjen. I denne fruktbare dalen hadde dei bananplantasjar, dyrka dadlar, papaya, avokado, mango og tomater. Åkrane var som terrasser hogd inn i dalsidene. Her var også eit bananpakkeri Den kjente arkitekten på Kanarieøyane, Cesar Manrique som tenkte estetikk har også hatt ein finger med i nyare bebyggelse og attraksjoner på øya då befolkningen håpar at fleire turistar vil finna vegen hit.
Det ser ut til at mange vil ha ein bit av Christopher Columbus (1451-1506). Columbus stoppa nemlig her før han la ut på Atlanterhavet i 1492,1493 og i 1498. Øya skaffa han vatn og fersk mat til skipa. Han er sett på som øyas uoffisielle beskytter. I den gamle kyrkja midt i San Sebastian er det fortalt at han gjekk inn og knelte i bønn før han la ut på sin første reise.
Kvar morgon gjekk mor seg ein tur til bakaren som haldt til midt inne på markedsplass. Her kom alle dei lokale og handla og det var eit yrande liv der det bugna av fisk, kjøtt, ost, egg, frukt, grønnsaker m.m.
Elles vart det kjekt sosialt igjen, vi laga middag og samlast i ein båt for stort etegilde og kaffekos, grilling på stranda, småturar m.m.. Hedda og Marita leika så kjekt med Mia at vi omtrent ikkje såg dei heile dagen, det gjekk i aktiviteter som fisking, marihønejakt barbie, og overnattingsbesøk.
Den første norske soloseglaren vi har møtt på vår tur, traff vi her, Andre` R. Sannes på s\y Glip frå Bergen. Han kom på lunsj til oss rett før avreise mot Cap Verde, han titta sikkert av gammal uvane på klokka og sa at no får eg komme meg av gårde. Vi ønska han god tur og gav han ein boks med makrell i tomat frå Norge. Slike godbitar og bytting er kjempestas.
No etterkvart kjenner vi på oss at tida til den store havkryssinga nærmer seg verkeleg. Alt som skal forberedast av mat, utstyr og ikkje minst den psykiske oppbyggingen til ein påkjenning og utfordring ingen anar skal bli. Eg vil sammenlikne tida som ein graviditet. Det er ei veke til vi skal tilbake til Gran Canaria og legge oss klare i Las Palmas. Overfarten (fødselen) tek ca tre veker, men tilfelle vindstille må vi rekne ei veke ekstra (mtp proviantering). Ein heil dag satt Eli, Shannon og Idunn på kafé og utveksla gode råd og matoppskrifter. Lille Blå har tom laga si eiga kokebok, men familien skal dessverre ikkje over til Karibien i år, men planlegger å legge båten på Kanarieøyane og reise heim etter jul.
Vi skulle reise til Las Palmas lørdag 5. november for å ta imot familien til Sondre. Men værsituasjonen tilsa at vi ikkje burde legge utpå, vinden var kraftig og den skulle vare i mange dagar. Mandag ettermiddag skulle det vera eit lite værvindu, så vi tok sjøsjuketablettar og heiv oss utpå. Rett etter møtte vi nesten 40 knops motvind, det dunka og deisa dei første timane. Mellom øyane er det aksellerasjonssoner med mykje vind og store bølgjer, men natta gjekk forholdsvis bra og det var igjen deilig å gå i land neste ettermiddag på Las Palmas. Denne natta fekk vi vår første flygefisk på dekk, utrulig rar skapning med vinger som på ein fugl og elles likna ein fisk. Sondre var ikkje sein om å pakka sekken og hive seg på ein buss til familien og bestemor som venta på Bahia Feliz. Vi rakk så vidt å sei til han at vi håpa han kom tilbake til oss om ei veke og ville fortsetta turen med oss.
Då vi ankom Las Palmas, Gran Canari (8.nov.), var ca halvparten av dei 250 ARC-deltakarane allerede komne inn i den enorme marinaen. Mette og Bjarne frå Uskedalen på Fatuhiva var på plass. Her hadde vi travle dagar der vi sprang på seminar, handla inn på mat, utstyr til båten, for det er svært strenge krav for sikkerhetsutstyr til å få delta i ARC. I forbindelse med ARC var det mange aktiviteter og festivitas både for barn og voksne.
Vi meldte oss inn i den lokale yacht klubben og då fekk vi fri adgang til basseng.
Ein ettermiddag kom Ingebjørgmoste, onkel Håkon og Juni på besøk med ein koffert så tung som… den var full i ”bestilt” mat frå Norge. Eg må fortelle at våras svenske seilervenner kom innom oss ein dag i Las Palmas, dei kom då frå ein handletur på IKEA. Dei hadde proviantert bl.a. bernaise saus der og hadde betalt 37 kroner pr. pose. Då var vi glade vi hadde fått bl.a. det i kofferten frå Norge. Sjølv om vi reiser med ein slik innstilling at vi gleder oss over andre lands mat og bli kjent med andres mattradisjoner så er det stas med norske favoritter. På fleire av dei Karibiske øyane kan det være vanskeleg å få tak i ferskt kjøtt, så eg har hermetisert eindel kjøtt i den fantastiske trykkokeren min. Trykkokeren er ein presang frå mine herlige arbeidskollegaer på tannlegekontoret slik at eg minnes ofte ”drøsane” om mat og oppskrifter.
Fleire av dei store butikkjedene i Las Palmas hadde spesialvtale med ARC-deltakarar at handla ein over ein hvis sum, fekk vi prosenter og i tillegg køyrde dei varene heilt til ”døra,”supert. Ein butikk hadde ansatt to engelsktalende (engelskkunnskaper var minimale her) i forbindelse med ARC og dei tilbydde også å vakumpakka kjøtt og frysa det til deg.
Lørdag 12. november er Ingebjørgmoste sin bursdag, så Hedda, Marita og Idunn tok bussen til Bahia Feliz og kosa seg i lag med familien der heile dagen. Denne dagen reiste Rune til flyplassen og henta broren sin Jack frå Tønsberg. Han skal segla med oss til 28. desember. Dagen etter var det opningssermoni av ARC med parade rundt marinaen. Hedda og Marita skulle være flaggbærarar og presentere Norge. Heile 15 båtar er med frå Norge i år (og fire av disse har med barn under 13år, kjekt), så det var ein flott forsamling som marsjerte til hornmusikk og stor stemning. Deretter skulle det være ein som haldt ein opningstale, men talen vart sterkt redusert då himmelen opna seg og regnet datt ned i store mengder.
Nokre dagar igjen før avreise og stemningen stig, heldigvis kom Sondre tilbake til oss. Vi øver oss på nødsituasjoner og jobber med prosedyrer for dette. All tørrmat er i boks, det tek lang tid og pakke og stue bort, all unødvendig emballasje blir fjerna. Vi må tenke volum, vekt og minst mulig avfall under overfarten.
Dette tenkte i alle fall Sondre på då han stille sneik seg inn på badet og kom ut med heilt ny sveis. Overraskande kjem farmor til Sondre, Helga og familien til Sondre på ettermiddagsbesøk. Familien kjente han mest ikkje igjen. Farmora på snart 82 år var imponert over seglbåten og kunne gjerne tenke seg å søke hyre over til Karibien.
Avtalar om intervju blir laga, seilerblada ”Yacht World Magasin” og ”Seilas” kjem, deretter eit lokalTV-team (frå Norge), interessa ligg i barn og segling.
To dagar til start og vi alle reiser til den store Aqua Parken på Grand Canari for avkopling og kos med Sondres familie, det er deira siste dag.
Dagen før avreise kjem den bestilte frukta og grønnsakene som avtalt, nydelige varer frå Gustavo`s marked, også dei siste ferskvarene blir levert (for eksempel 4kg ferskt kjøtt, 50 egg, 2kg gaudaost). Vi tørker av alt frukt og grønt med papir og stuer det bort. Andre seier vi bør vaske alt mtp kakelakkegg eller lignende. Erfaringer etterpå var at det var lurt å tørke istadenfor å bruke vatn, ”vaskarane” sine varer råtna berre etter nokre dagar, medan vårt valg gjorde at vi hadde frukt og grønt over heile seilasen.
Søndag 20. november vakner vi til hornmusikk og feststemning. Mor kan vel ikkje uventa sei at dette vart ein emosjonell dag der tårene satt laust (som vanlig). Alle båtane hadde lege så fint pynta med signalflagg, no måtte vi klargjere for segling. Naboane i havna Harald og Bjørn frå Haugesund på s\y MIA, kom med norsk saft og eit brett med øl til oss, og han fekk nokre pakkar iduns tørrgjær og ein pose grovbakstmjøl og vi ønska kvarandre god tur.
Alle frå Lille Blå kom også for å ta farvel med oss.
Klokka 12.40 starta racingklassen, 20 minutter etter gjekk starten for cruising som vi og dei fleste var med i. Heile 3000nautiske mil låg framfor oss. Ryktene om sterk vind var varsla, men vi hadde supre vindforhold rett etter start, men så etter 2-3 timar såg vi båtane fekk ned spinnakerne i full fart og båtane låg ganske skeivt i vatnet. Og der kom vindstyrken til oss, kraftig vind hadde vi då i aksellasjonssonen rundt øya og det varte til midnatt. Neste morgon var det mest ikkje eit vindpust og vi starta motor. Vi feira Jack velkommen om bord og hans allerede plassering på B-laget! I horisonten såg vi bare 17 båtar, og færre og færre vart det. Den første veka måtte vi køyre motor ein god del for å komme framover. Vi såg at i dette tempoet ville det ta ca30 døgn over. Ruta la kapteinen opp slik at vi gjekk sørover mot Cap Verde for så å ”plukke opp” passatvinden.
Med god stemning ombord og med stadig vekk noko å ”feire” f. eks første 500mil, 24.nov. (ein mnd til jul), 1.sønd. i advent, 1500nm(halvveisfesten), 40årsdag, lørdagsgrauten m.fl. er det alltid noko å sjå fram til. Gode rutiner på vakter, samling rundt gode måltider, aktiviteter som kortspeling etter middag er også viktige innspel i dagsrutinane. Jentene fekk ein presang kvar veke. Andre veka fekk dei nintendo. Ja, gjett om det var stas, men med dette spelet såg vi fort at vi måtte sette grenser. Uheldigvis datt Hedda sitt spel i gulvet og det var trist for henne. Men dei er vane med å måtte dele med seg, og ”kvar sin gong-systemet.” Elles deltar jentene i kakebaking, lager hytter og kosekrokar, syr dokkeklær, leiker med barbie, ser på DVD og lesestunder. Skuletimar vart det lite av på overfarten. Ekstra stas er det då nokon roper: ”fisk,” ”hai,” ”skilpadde,” ”kval” eller ”delfinar.” Det første ropet var mest dagligdags. Stort sett fekk vi dorade, nydelig kvitt kjøtt, til sammen fekk vi sju dorader, frå 1-3kg. Eit par gonger såg vi svære dyr som kom svømmande opp på skutesida (vågehval, hai og spekkhogger). Stakkars skilpadda låg surra inn i garn, ho var ca ein meter i diameter. Flokkar med delfinar som leika og svømte med oss hendte fleire gonger.
Vi brukte ca ei veke sør til Cap Verde. Då vi segla langs øya hadde vi adventsfest med deilig eplekake og julemusikk. Deretter la vi kursen meir vestover. Vi hadde super passatvind i mange dagar og vi køyrde på dagtid med spinnaker. Ein ettermiddag seier det ”pang” i båten og heile spinnakeren fyker over båten og lander bak oss. Vi dreg den om bord. Tauet oppe i toppen av masta rauk, og etter mykje strev klarer Rune å få festa nytt tau. Det var ingen som misunte kapteinen å dingle 20meter over den ”vuggande” båten. Under denne operasjonen oppdagar han stor slitasje på andre tau oppi masta også, det var godt nok bare å få ”flytt” på slitasjepunktet. Medvindsseilas og døgndrift er stor påkjenning mtp slitasje.
Kvar ettermiddag klokka 17.00 hadde vi avtale med andre norske båtar å ha ein prat på SSB-radioen. Alltid eit høgdepunkt å få høyra dei andres posisjon, fiskehistoriar, uhell, diskutere siste værmelding, gode råd ang. seiling, etc. Eit par go`bitar her: på s\y Nordavind vakna ein av barna ei natt då han fekk besøk oppi senga, det kom nemlig ein flygefisk inn takluka. Og på s\y Necessity oppdaga dei ein morgon at ein flygefisk hadde ”skjært” seg gjennom trekket på vindroret, dermed fekk vindroret navnet fiskefangaren. Ein annan dag hadde sistnevnte båt fleire vågekvalar som nysgjerrig svømte rundt båten, dei får tatt eit videoopptak av disse. Mia frå Haugesund hadde også ein fin kvalhistorie der ein babykval på ca 6-7m forelska seg i båten, den kosa og flørta med båten heile dagen, og ei natt fekk kapteinen Harald ein flygefisk midt i panna (historien er no flytta nokre cm lenger ned og at han då fanga fisken med munnen). Hedda og Marita hadde også si barneradiotid på SSB-radioen med dei andre norske ungane.
HALVVEISFESTEN 1500NM-
1. desember var vi halvveis til St. Lucia, dette måtte feiras! Jentene var heilt gira for å opne den første luka i kalenderen. Men alle sjokoladane var mest smelta, så dei vurderte at alle lukene burde bli ”rensa” med ein gong…. Den største doraden på 3kg kom ombord på morgenen. Vi laga karamellpudding til den store middagen (paella med dorade og bacon) trass i svært rullande sjø.. Det var ikkje heilt problemfritt, då den skulle stivne i forma skvulpa halve ”sausen” ned på dørken. Då den skulle inntas gjekk neste halvpart i fanget på kokka i ei stor bølge, men inn og ned skulle den. Så vi ausa den opp igjen. Deretter fauk champagnekorken til himmels og festen fortsatte…..
Frukta og grønnsakene haldt seg bra, men sjølv om halvparten av bananene var umodna vart dei også raskt overmodna. Han Sondre laga ei deilig banankake ein dag då vi alle (unntatt Sondre) hadde noko å feire: For Sondre vart nemlig degradert til B-laget (spylaget, altså!). No er det berre uovervinnelige Hedda som tronar A-laget.
Siste veka setter det inn meir medvind (20-25knop), og sjøen er forferdelig urolig og rotete. Bølgjene er frå 2-6m. Båten rullar frå side til side og gynger opp og ned og det er ikkje lett å få sove eller vera inne i båten. Alt interiør knirker og panner og koppar og elles alt laustliggande inni båten skramler og reisebrevskriving blir umulig Vi ser fram til stilleliggande båt og lange, gode netter. Vi har køyrt mykje tre timars vakter natt og dag. Kjempegodt at vi har Jack og Sondre som tar seg ekstra mykje av seglinga då mor i tillegg har oppvartning, underholdning, rydde – og reingjerings departementa. Kapteinen har eindel jobb med daglig rapportering om posisjon til ARC, finne ut av værmelding og legge kurs der vi får gunstigast vind, ta runder på båten ang. slitasje\vedlikehold, sjekke at mannskapet styrer rett kurs (og ikkje halvsøv på vakt).
1000nm att! Og nedtellinga er starta! Vi fantaserer om is, pizza, restaurantbesøk, fotturar m.m. Vi ser at vi antakelig køyrer over målstreken mandag 12. desember, men med aukande vindstyrke dei siste dagane klarer vi å segle rundt 180nm pr dag og vi antar landing før. Vi har ein stor dag på lørdag 10.desember, det er Idunn sin 40-årsdag og målet hennas er å komme over mållinja denne dagen. Vinden roar seg siste dagen og vi klarar ikkje så god fart.
Happy Birthday! Det er ca 160nm att og Idunn fyller år. Rune seier over morgenkaffen at han hadde dessverre ingen overraskelser. Så rullar han ut fiskestanga og DER….., der beit det på eit eller anna digert og med mange krefter. Det var ikkje til å tru… vi såg ein blue marlin (sverdfisk) hoppa og dansa 50m bak båten. Alle vart engasjerte og hjelpte til å få hala beistet ombord, denne fantastisk flotte skinande blå ruggen. Sprell levande heiv vi han inn i cockpiten og ønska han velkommen om bord i Blue Marlin. For ein presang!
Jentene og Sondre baka deilig ostekake, Rune filiterte fisken etter veging og måling. Den var 170cm lang og vegde 15kg. Bursdagsmiddagen smakte fortreffelig nydelig og ekstra deilig var det at no var det igjen 50nm til mål. Vi går og legger oss om kvelden som vanlig, men vi møtes på dekk igjen, spenninga er så stor at ingen klarer å sove.
Vi ser lys i det fjerne, ”LAND I SIKTE!” Det er naboøya Saint Martinique. Då det berre er nokre mil igjen til St.Lucia går månen ned og det blir stummande mørkt. Vi prisar høgt kartprogramma på pc-en og radaren. Tida er inne til å kalle opp ”ARC finish-Line.” Vi får guiding kvar vi skal gå inn. Midt ute i bukta ligg ein seglbåt og tar tida på oss, og vi kom inn klokka 03.04.39 den 11.desember og er båt nr 125 inne. Det kjem ein båt imot oss og fotograferer med voldsom blitzing. Vi høyrer trommer (steeldrum), klapping og tuting då vi siger inn mot kaien. Lokale folk og ein ARC-gjeng tar godt imot oss med deilig rompunsh og ei korg med lokale frukter. Følelsen var ubeskrivelig deilig etter vel 20 dager på gyngande grunn i dobbel forstand.
Vi feira med det beste vi hadde ombord i båten før vi sovna lykkelige.
Vi vaknar på ei grøderik øy med spisse fjelltoppar, kvite sandstrender, smilande og vakre mørkhuda folk som ønsker oss velkommen, nokre kjem roande og ein spør om vi vil kjøpe frukt og grønnsaker av han, ein annan spør om å ta klesvaske for oss, ein annan vil vaske og polere båten vår. . Temperaturen er herlig og sjøen er 28 grader.
No er det fleire dagar sidan vi ankom St. Lucia, men lykkerusen svever vi på endå. Vi har brukt mykje tid til vask og vedlikehold forøpig, underholdning i ARC`s regi på dagtid og fest på kvelden. 13. desember var Saint Lucia sin nasjonaldag. Den vart feira med mange barne og ungdoms ”steeldrum” orkester som lot rytmane svinge så det var vanskelig å stå i ro. Fatuhiva frå Uskedalen kom i mål denne dagen og vi kunne feira trippelt (Kurt sin 50årsdag og Idunn`s 40årssdag) med deilig middag. Dei fleste norske er kommet i mål no.
Vi vil ligge her i marinaen til søndag 18. desember. Vi ventar i disse dagar på besøk av Idunn`s bror, Sjur. Deretter tar vi eit par stopp sørover på St. Lucia før vi ankjem nokre dagar før jul på øya Bequia. Jack reiser heim 28.desember, medan Sjur blir no med oss vidare ei stund.
Dette er det siste brevet i 2005 så vi vil dermed ønske alle våre kjente og kjære det aller beste og ei riktig GOD JUL OG EIT GLEDESFYLT NYTT ÅR!
Helsing frå Rune, Idunn, Marita, Hedda, Sondre og Jack